I dag var vi klar for ny tur og nye utfordringer. Det ble buss til Las Palmas og deretter til San Mateo. Der var det kaldt. Da vi kom av bussen ble vi møtt av folk i dunjakker og lue, mens vi kom i t-skjorte og shorts. Genseren kom fram fort. Etter en kort taxi tur, var vi klar for dagens utfordring, Barranco de Alonso – fra San Mateo til Santa Brigada.  

 Klok av skade fra forrige ekspedisjon, lastet vi opp med ekstra vann, sjokolade, en håndfull smertestillende og en nødlader. Vi gikk gjennom en dal, til tider svært smal og gjengrodd.  

 Det er det mest frodige terrenget vi har vært i her nede, og vi følte oss egentlig som de to eneste personene på jorda. Men da dukket det plutselig opp en fyr på stia foran oss, han kom liksom ut av intet, og jeg tror faktisk det må ha vært han Alonso selv. En liten, brunbarka gammel mann med hatt og spaserstokk (i ettertid lurer vi på om det var en kjepp..) hilste så hyggelig og ble vekk. Underlaget var tidvis av den litt utfordrende sorten for Vibekes balanse, men alt gikk bra. ? Turen ble avsluttet med et flott syn av et over 200 år gammelt Drageblodtre!  
 

Dagen startet med å synge bursdagssangen for Karen Emilie, til stor glede for både henne og Sebastian. Sistnevnte syntes iallefall det var morsomt. Gratulerer med 22 årsdagen Karen Emilie! 

Etter en koselig morgenstund med Sebastian og Karen ble det busstur til Mogan.   

  Målet for dagen var en tapas restaurant i Veneguera. En koselig liten landsby ca 4 km fra Mogan.  

 Fra Mogan går turen oppover i ca 1,5 km før den går like langt ned på andre siden av fjellet. 

På turen traff vi et hyggelig par, som bodde i Puerto de Mogan. Det var deres første tur over fjellet, de skulle gå tilbake til Mogan igjen, da de hadde bil der. Vi hadde tenkt å ta bussen tilbake, men på tapas restauranten kom vi i snakk med et hyggelig par som satt og koste seg med en mugge sangria. I ettertid så kan man lure på om det var dem eller vi som drakk sangria. Plutselig syntes vi det var en kjempeidé og gå ned dalen til Playa de Veneguera og over fjellet tilbake til Puerto de Mogan. Det var ikke en veldig god ide å legge ut på en tur vi ikke ante hvor lang var, og med en utrent og dårlig kropp, men vi hadde jo fått med oss at det skulle være veldig vakkert og en spektakulær utsikt. Og det var det. 

Etter ca 10 km kom vi fram til den «berømte» Play la Veneguera.  

 Men vi var ikke framme ved vårt mål enda. Vi måtte først opp på fjellet igjen, før vi kunne rusle ned til Purto de Mogan. Men så feil kan man ta. Vi så ikke noe annet enn mere vei og fjell. Hva hadde vi begitt oss ut på? Vi ante ikke hva og hvor langt det var det Puerto de Mogan. Her var det bare å traske i vei. Etter noen kilometer hørte vi en bil. En trailer. Det sier nok litt om hvordan vi hadde det når vi stilte oss opp midt i veien og viftet med armene. Vi spurte hvor langt det var til Puerto de Mogan. Han anslo 6-7 km. Det kunne vi ikke klare å gå, så vi spurte pent om vi kunne få sitte på. Han hadde egentlig ikke lov til å ta oss med, men vi fikk heldigvis lov. Vi måtte dele et sete, sikkerhetsselene kunne vi bare glemme å få på oss. Så da ble det trailertur i noen kilometer på fjellveiene på GC. Vi måtte gå av noen kilometer før vi kom fram, men det vi så da, Puerto de Mogan, var en så stor glede at det ikke gjorde noe. Tusen takk til kjempehyggelig trailersjåfør. Vi er evig takknemlige. Da vi kom ned, så viste det seg at veien var stengt med en stor port, veien sluttet i et stort anleggsområde. Men nok en gang kom en hyggelig kanarier og reddet dagen vår ved å låse opp porten og slippe oss ut så vi kunne sette oss på bussen hjem.

Dagen ble avsluttet med en koselig middag på Panorama.

Ble vekket tidlig av en hyggelig SMS fra Tom Are om at han kunne komme en tur i dag. Var bare å gi beskjed når vi var våkne. Problematikken med flisene var kjent her nede. Fliser her ble lagt med for lite fugemassen, så når det var en eller annen bevegelse i bygningen kunne slikt skje. 

Løsningen var å fjerne de løse flisene og legge de på nytt med litt større fuge. Så da ble det bare å få på seg arbeidsklærne og hive seg rundt, selv om det var Palmesøndag.  

   
Nye fliser det får FixIT legge!

Oppvaskmaskinen løste seg ved å tømme den for 12 liter vann og så kjøre igjennom et vanlig program. Noen nye lekkasjer ble ikke oppdaget. Oppe i alt arbeidet ble det tid til en kaffe og vaffel hos Hilde. Velfortjent! Ble enige om at resten av ferien skulle vi bare kose oss! Middagen ble inntatt på El Guanche hvor gjensynsgleden var stor! Litt artig var det også at en ny kelner ble så begeistret da vi bestilte LecheLeche til dessert – og til og med på spansk da gitt!

Et fullt Ryanair fly fra Rygge fraktet oss på årets påske nedtur. En hyggelig sarping, som ikke hadde helt kontroll på hvor han skulle, var et trivelig selskap på nedturen. Det ble virkelig en nedtur også. Da vi kom fram, oppdaget vi at en del fliser på soveromsgulvet hadde hevet seg betraktelig.  

 
Hva hadde skjedd? Fant ut at det ikke var stort vi kunne gjøre nå. En snartur innom kjøkkenet gav en ny nedtur. Vann på gulvet! Hvor i all verden kom det fra? Jo oppvaskmaskinen var åpen og full av vann. Noen må ha prøvd å bruke den mens vi ikke hadde vært her. Det var heller ikke mye vi kunne gjøre her, så vi bestemte oss for å gå ut og få litt mat. Under middagen på Grill Maravilla ble vi enige om å sende en SMS til Tom Are Berg, FixIT, om problemene. Natten ble tilbrakt i senga til Karen!